hits

å overleve en drittdag











Kanskje du hadde en veldig lang dag på jobben. Kanskje du bare fikk spist halve lunsjen din. Kanskje du i tillegg møtte en litt kjerrete kunde heilt på slutten da du var aleine og ingen andre kunne ta over. Kanskje du hadde den eine sangen du er mest flau over at menneskeheten har skapt på hjernen fordi den blei spilt av en gang på en gammel radio som hvisler i hjørnet på butikken. Kanskje du etter det måtte sykle ute i regnet og rett på trening som også var ute i regnet. Kanskje du merka nøyaktig kor irriterende dei andre på treninga er. Kanskje du spurte om å få bli henta sida himmelen falt ned, og mora di var ei mil unna og faren din drakk et glas rødvin. Kanskje du hadde lagt den knuste ipoden din i regnjakka og lomma var full av vann når du tok den ut. Kanskje du måtte tørke av alt treningsutstyret når du kom heim før du fikk spise middag. Kanskje middagen smakte tørt. Kanskje til og med fantasisamtalene du hadde med dei du ikkje har sett på ett par måneder endte i krangling.

Kanskje du bare hadde en dårlig dag.

Om det er sånn så skal du ta deg i nakken og slappe hardt av. Du skal sjå på noke du er mildt interessert i på internett og du skal sitte ned og spise vafler. For dei har du fortjent etter å ha kjempa deg gjennom enda en drittdag.

time is one sneaky motherfucker


Det er endelig gått en måned, og sjøl om det går bedre går det ikkje bra. Eg har innsett at eg ikkje kommer til å våkne opp, og eg har laga rutiner for omtrent kver dag. Eg merker at eg ikkje gjør det eg ville ha gjort om eg hadde hatt så masse fritid før eg dro, men eg antar sånt skjer når man drar på utveksling. Meir og meir merker eg også at eg ser på New Zealand som et minne. Ikkje som et gammelt sepia postkort-minne enda, men på en måte som om eg ser tilbake på det i stedet for å stå midt oppe i det. Den tanken gjør ikkje så eg føler meg noke bedre heller. På en måte er det som om noken har dratt ut en vital del av kroppen min.

Men. Eg må slutte. Man kan ikkje vere trist heile tida, og sjøl om eg kanskje høres litt ut som det er eg ikkje ukontrollert depressiv heller. Så her er noken ting på en utveksling:

  • Viss du tenker på å dra så må du nesten regne med å legge på deg. Det er naturens første lov, og bare noken få utvalgte unngår det. På tross av det, dra.
  • I begynnelsen er det et veldig hektisk "spill" om å bli med på mest events og få flest venner på kortest tid, og sjøl om det roer seg forstetter spillet egentlig heilt til man drar. Å komme tilbake er veldig merkelig.
  • Å snakke et anna språk som om det var morsmålet er i begynnelsen veldig annerledes rart, men det går over så fort at man ikkje merker det en gang.
  • Vertsfamilier er vanligvis det herligste, men man blir litt sprø viss man av en eller anna grunn blir nødt til å bli mint på at man har to familier.
  • Om man ikkje har så masse å gjøre på går det fint å ta en rolig dag en gang i blandt, for uansett ka man gjør opplever man ting. Ikkja ta for mange rolige dager likevel, for man står midt i et eventyr og tida renner ut. 
  • Tidsforskjeller og mat er dine verste fiender.
  • Man blir alltid sett på som utvekslingsstudenten av dei fleste man møter på, på godt og vondt.
  • Enten man vil det eller ikkje vokser man på opplevelsen, på en måte går tankehjulene rundt i hodet på en anna måte.
  • Å dra på utveksling vil ikkje slukke tørsten for å dra rundt i verden.
  • Det går opp og det går også ned, og alt er del av samme pakka. Det blir herligt å sjå tilbake på uansett.
  • Å dra fra eventyrland tilbake til virkeligheten er kanskje den verste følelsen eg noken gang har kjent på i alle fall.
  • Det som gjør det enda verre er at følelsen ikkje går vekk. Og så leser man andre sine blogger og snakker med folk som elsker livet sitt like masse her som der, og man blir enda meir nedtrykt.
  • Dei seier det tar omtrent seks måneder å komme seg over en utveksling og eg forstår korfor.

MEN sjøl om eg ikkje har det så bra no, så ville eg ikkje bytta bort dei ti månedene down under under mot noke. Eg er sikker på at det å dra på utveksling var den dummeste tingen eg har valgt å gjøre i livet mitt, for det lille hjertet mitt har blitt knust meir enn tusen ganger av å ha sagt ha det til folk eg sannsynligvis aldri kommer til å møte igjen. På tross av alt det var det nok likevel dei ti beste månedene i mitt liv.

å sjå tilbake på det

No er det ei veke og noken timer sida eg drog fra Nelson og New Zealand for siste gang. Forhåpentligvis blir det mange fleire besøk i framtida, men akkuat no er framtida noke rart og tåkete som er langt der framme og som eg ikkje ser så masse på. Ti måneder var alt vi hadde, vi brukte dei som best vi kunne og no er dei forbi.

Å komme tilbake var heilt ærlig talt grusomt. Ett par tårer blei felt på flyplassen i Nelson og på flyet til Auckland, og ett par tårer blei felt på kvert av flya videre opp nord. Heldigvis satt eg ved sida av Nora mesteparten av veien, og vi var omtrent like triste av tanken på å dra heim. Det føltes i grunn meir ut som om eg reiste vekk fra heime og ut på en permanent utveksling til så langt vekk som mulig der eg kjente noken folk og hadde bra brød. Hovedforskjellen på å dra til New Zealand og å dra fra New Zealand var at når vi drog til visste vi at vi kom til å komme tilbake til landet vi var i og at vi kom til å bu der igjen og mesteparten kom til å vere det samme, men når vi drog fra var det den endelige slutten på å bu der vi budde, og sjøl om vi kommer tilbake en gang er det ikkje det samme for folk flytter og tida er såpass grusom at den drukner dei fleste andre tinga som liksom skal vere "permanent". Eg trur ikkje eg noken sinne kommer til å vere i det samme huset for eksempel. Eller kjenne den velkjente stanken av Checkers. 

Eg blei overraska over kor grå og uinnbydende Norge såg ut når vi kunne sjå det gjennom skyene. Da vi landa blei dei som skulle av der overmanna av en skokk norske folk, og eg trur vi alle følte den samme rare språkbarrieren når vi plutselig blei snakka til på norsk på alle kanter. Eg og Thea var dei einaste som skulle videre, så vi venta på flyplassen i noken timer etter at dei andre hadde dratt, før Thea måtte gå og eg måtte gå en halv time seinere (Gjett kem som var i en datasjappe og snakka med New Zealand og Norge når Thea måtte gå så dei ikkje fikk sagt ordentlig ha det? Jo det var Runa det). I dei tretti minuttene eg måtte sitte i gaten og vente på at vi kunne ta over flyet kjente kroppen plutselig kor trøtt og trist og sliten den egentlig var og bestemte seg for å ta en lur. Eg tok faktisk en så god lur at eg sov gjennom alle høytalerene som sa at vi kunne begynne å boarde, og at alle rundt meg gikk og sjekka seg inn og så forlatte rommet. Når eg endelig våkna var det av ei flyplassdame som spurte meg om eg faktisk var Runa Gjerland som skulle til Førde. Eg sa fortumla ja, og ho sa videre at eg allerede var sjekka inn så eg kunne bare løpe til flyet, og ett eller anna om at eg burde vere glad for at guttene ved sida av meg hadde vert hyggelige nok til å nevne at eg låg bak sofaryggen og sov. Eg kom meg på flyet og sov allerede når det tok av. 

Eg var trist og trøtt og forvirra på samme tid, og det er ingen bra kombinasjon. Eg våkna bare for å stirre ut på den store grå skymassen som vi bevegde oss gjennom, snufse litt og så sovne igjen, og eg hørte brudd av det kapteinen sa over radioen. No som eg ser tilbake på det kan eg pusle det sammen til å bety at på grunn av tåka kunne vi ikkje lande i Førde så vi måtte snurre rundt noken ganger før vi fikk det til. Eg forstod det ikkje heilt da. Eg merka at vi landa og letta en gang før eg sovna igjen. Da tenkte eg at drømmene mine blei for realistiske, men kanskje eg våkna opp snart og våkna i senga i Tahunanui Drive 149 igjen. Så blei det meir snurring og tåke og eg merka at det regna før eg våkna igjen og bestemte meg for å holde meg våken, for no sa kapteinen at vi skulle lande på ordentlig. Ikkje i Førde, men i Florø. På dette stadiet hadde eg bare lyst til å komme meg til Førde og få det overstått, men nei da, reisegudene ville at det plasteret skulle bli tatt av sakte sakte så eg kunne kjenne på kver einaste følelse eg kunne ha rundt det å komme tilbake. 

Eg fikk vite seinere at på grunna av en tåke som hadde komme omtrent ti minutter før flyet kom til Førde kunne vi ikkje lande der, og vi hadde snurra rundt flyplassen tusen ganger og prøvd å lande, ikkje bare en men to ganger uten at vi kunne. Vi hadde flydd over Dale litt, og Florø, og tilbake igjen, og dei trudde at dei måtte reise tilbake og lande i Oslo ei lita stund, før dei fikk landa i Florø til slutt. Alt dramaet.

Eg fant bagasjen min og plasserte den i bussen som skulle vere flyet vårt videre. Så satt eg meg inn og prøvde å sjå så sur og trist ut eg kunne så ingen ville sette seg ved sida av meg. Det var ikkje så vanskelig. Eg sovna etter at vi kjørte forbi velkjente steder igjen, og våkna når vi kjørte gjennom the city centre of Førdetown. Det var mørkt og vått og trea såg døde ut og lysa i vinduene var stjerner som hadde festa seg på bakken. Bussen svinga inn på den samme gamle rutebilstasjonen som den alltid har gjort, og eg såg den samme bilen vår og den samme mammaen og pappaen som stod og vinka i halvmørket. Eg tassa ut og gav dei kver en klem, og så spurte pappa om eg var sjuk sida eg snufa så masse (Den pappaen som også lurte på om tattoveringa mi var av en blomkål når han først såg den. Han har sine gullkorn). 

Dei to første dagene var grusomme, eg har aldri vert så trist som eg var da. Det var som noken av mareritta eg hadde i New Zealand, der eg drømte at eg reiste tilbake til Norge og gjorde heilt vanlige ting heilt til plutselig en dag at eg kom på at eg ikkje skulle tilbake noken gang og at eg ikkje fikk laga fleire minner derifra. Eg venta på å opne augene når som helst og sjå at det bare var en ny dag i Nelson. Heldigvis hadde eg vennene mine og en tett timeplan som hjalp ganske supermasse, og norske frokoster og middager som hjalp på humøret. Men når eg ikkje hadde noke å gjøre på, og til og med når eg var med andre, kunne en eller anna tanke om New Zealand snike seg inn og trykke meg flat. Dagene etterpå har gått i en slak oppoverbakke mot det bedre, og sjøl om tanken på at utvekslingsåret til Runa er over fremdeles drar meg ned i en lang mørk tunnel, har eg på følelsen at eg klarer å kontrollere det bedre. Men bare for å lage et metaforisk bilde her: det føles som om eg har komme meg en meter opp en bakke som er tre hundre meter høg, en bakke som eg egentlig ikkje vil opp i det heile tatt.

Eg er ganske sikker på at reglene eg fikk vite om før eg  reiste på utvekslinga fremdeles gjelder, og at eg ikkje må skype (verts)familien min viss eg føler hjemlengsel for det gjør det ikkje bedre, men eg kan ikkje noke for det og eg har ikkje lyst til å ikkje skype dei. Eller snakke med dei. Eller noken av dei andre heldige fisene der nede. Så akkurat no gir eg en god fanden i ka eg burde og ikkje burde gjøre, og eg kjenner godt på kroppen og den mentale helsa at det er feil. Yolo eller carpe diem eller ka mottoet til alle utvekslingsstudentene er i grunn. Eg fikk til og med en iPod av min vakre værstevenn så ikkje søren om eg skal slutte å skype. Det var Runa for denne gang, følg med for fleire ujevnlige oppdateringer om det  triste liv.

alt for masse på en gang















































































































Og det er historien om en Runa i New Zealand.

pakkepanikk

Dersom det er en enkel måte å få omtrent kem som helst til å frike ut på, så er det ved å fortelle dei at dei skal flytte langt langt bort om ett par dager. Det virker i alle fall på meg. Sjøl om eg har visst heile tida at på ett eller anna tidspunkt blir eg nødt til å pakke alt eg eiger og pelle meg vekk, så kom det likevel som et sjokk da tanken først slo meg for noken veker sida. Eg husker fremdeles når eg blei fortalt at vi hadde tolv veker igjen. For alle som ikkje veit det så er tolv veker det samme som tre måneder, men det var likevel forferdelig. Det var langt inne i framtida, men på samme tid alt for nærme. Og så var det elleve veker igjen, og så åtte, eg husker ikkje når vi kom oss forbi to måneders merket men plutselig var det en måned igjen, og like etterpå tre veker, så to, så en. Fram til i dag da eg våkna av tanken om at eg bare har to heile dager igjen. Eg veit ikkje heilt kordan tid fungerer, men på en eller anna måte greier den å gå sakte og alt for fort samtidig. Som eg sa til min dialektforredende venn Stine: Time is one sneaky motherfucker.

Greia er jo at eg bur her. Eg har mitt eget liv her nede. Og vanligvis flytter man ikkje fra et sted man liker så godt som det her før man blir lei av det. På en måte misunner eg Chris, som har klart å bli ganske så lei av heile New Zealand-landet og dei fleste folka i det. Han gleder seg til å komme tilbake. Men så trur eg at han er pittelitt forelska i Berlin, og viss han kunne gifta seg med byen så ville han gjort det pittelitt. Ta det med ro Førde, eg er veldig glad i deg og alle som bur der selvfølgelig, og eg gleder meg faktisk veldig til å sjå folket igjen, og fjord og fjell og drittver og kalde sommere. Men eg trur ikkje eg er på Chris-nivå heilt enda. Og dersom eg ikkje har sagt det nok ganger allerede, så bur eg her nede. Eg veit at eg skal reise tilbake på ett eller anna tidspunkt, men det trenger ikkje vere så forferdelig kort tid til.

Så eg begynte å pakke kofferten min i går, og synes eg har gjort en ganske bra jobb i grunn. Pakking har aldri vert et særlig stort problem or meg. Det er bare at denna gangen må eg legge igjen det eg ikkje har plass til. Eg har faktisk dobbla antal klesplagg, og på en eller anna måte klart å kjøpe gudene-veit-kor-masse skrot som eg er blitt glad i. Det er sånn Runa ruller. Det som for meg er værst med å pakke er at det får avreisa til å komme så masse masse nærmere enn den behøver å vere. Men det må søren meg til, for høyere makter elsker å torturere stakarslige utvekslingsstudenter. 

Og så må eg tilbake til pakkinga, som eg fremdeles ikkje har gjort ferdig en heil dag etter at eg begynte på denna bloggposten. Eg har det værre enn værst. Snakkes folkens!

bye bye lauro



Kordan er det meininga at man skal takle det her? Tyskern Laura har dratt i dag, og bare det i seg sjøl er galt til tusen. Så blei eg mint på at det er tretten dager igjen til eg reiser av min ekstra beste venn, som var skikkelig fint å vite(♥). Eg hører på nz-shitmusic playlista mi og ser på bildene eg har tatt her, så det føles litt som om eg ruller meg sjøl over glødende kull. Men eg kan jo ikkje hjelpe det og eg har ingen her til å rive meg ut av elendigheten min. CHRIS KOR ER DU???

siste dag på skulen

Eg våkna opp klokka sju som vanlig. Vekte Chris, lagde frokost og sa ha det til han for så skulle han reise av gårde til Sydney i Australien. Og så begynte det å bli trist.

Eller ikkje med en gang. Begynnelsen av skuledagen gikk greit, vi hadde en siste house meeting i begynnelsen av dagen, eg fikk jobba litt meir med maleriet mitt, hilste på kattene til Laura i fritimen og friminuttet, og hadde en siste, veldig uproduktiv time med engelsk. Så kom Graphics, i en klasse med elever som eg egentlig ikkje liker så godt men med en lærer som er sjempekul. Han fikk lov til å skrive i boka mi, og så sa han "It's been a pleasure meeting you, Runa," og sånt liker man ikkje å høre i grunn. Det var siste gang eg såg han.

Etter lunsj med hektisk bokskriving kom siste time med en gjeng eg liker veldig veldig godt faktisk. I Fashion and Design syr eg en hettegenser, og (heldigvis) ligger eg såpass langt bak at læreren sa eg kunne komme inn på skulen på søndag for å jobbe med den da og, så det var ikkje enda et endelig farvel med enda en lærer eg liker.



Etter skulen sølte vi en liten skvett tårer sammen og tok en drøss hoppebilder framfor NayCol's estetisk tiltalende front. Vi klarte å komme oss til Stoke før eg og Laura vandra tilbake til skulen igjen, mest av alt for å fortsette samtalen, men også fordi ho måtte få tak i skuleraporten sin. Det er så fint å ha noken personer som du kan snakke om omtrent alt til, som ikkje har et sånt "judging u"-blikk og som veit ka du går gjennom. 

Creds til deg, Loro.

Eg og tyskeren sa ha det så lenge og så kom eg meg him att, akkurat tidsnok til å lage meg sjøl litt mat. Resten av dagen har blitt brukt på Star Wars og eg skulle ønske brodern var her. Og når eg tenker på det så veit eg ikkje heilt, har det vert en god dag eller en trist dag i grunn?

cactus ist vorbei

Grunnen til at brodern har våkna klokka fem annakver kverdag og sovna på skulen dei siste ni vekene, er fordi han har vert på et militær treningsprogram som dei fleste sikkert har fått med seg no. Eg må minne dokke på at det er frivillig og at han virkelig har likt opplegget. Dei første gangene våkna eg av at lyset blei slått på i gangen uttafor rommet mitt, og eg lurt på korfor han (og Rebel som også er med) har hatt så store vansker med å stå opp. Så eg blei med en gang, bare for å sjå på, og etter det har eg sovd gjennom klokka fem om morgenen som om eg blei betalt for det.

Eg satt trygt inne i politibilen som fulgte dei rundt omkring i byen.

På lørdag var den siste dagen, og den lengste dagen. Dei våkna og var klare på Nelson College for Girls halv sju om morningen, og trente intensivt i fem timer der den lengste pausen varte i tjue minutter. Der gjorde dei ting som å bære trestammer rundt i byen, dra en brannbil opp hovedgata og å løpe opp og ned katedraltrappene med en 20kg tung vest på seg. Så fikk dei et diplom der set stod gratulerer du gadd å gjøre alt sammen og så var det mattid. Så gikk ikkje Chris på trenigsstudio på to dager, som er det lengste han har gått uten å vere der etter at han blei medlem.

Viss du vil sjå en kort snutt av når dei trakk brannbilen, kan du finne det her (Chris er heilt fremst til høgre men man kan basically ikkje sjå han). Go Chris!

stuff to finish in general

  • my memory book
  • my flag
  • a photo album for my host parents
  • a ton of drawings
  • two+ videos for vimeo
  • letters
  • gifts for norwegian buddies
  • packing
  • crying

stuff to finish before school ends

  • math test
  • hoodie
  • graphics assignment
  • painting
  • reading log
  • advertisement report
  • yearbook article

piknikerier og en uglefant





05.04.2013


på reisa hit

Plutselig gikk det fra sju måneder til vi reiser, til tre måneder, til fire veker. Eg har fremdeles absolutt ikkje lyst til å dra. Eg kommer til å savne New Zealand så ufattelig masse, og ikkje bare landet men alle folka eg har møtt også. Alt suger, og det å bli utvekslingsstudent var det verste valget eg har gjort nokensinne (og det beste blablabla). Eg tenkte ikkje så masse på at det kom til å vere trist når eg reiste heim igjen også når eg sa ja til å dra. Kver gang eg tenker på å reise heim så bare nei. Og tanken på å legge seg ned i senga si i Norge-heime hjelper ikkje stort heller, for plutselig var alt som det pleide igjen og New Zealand kunne nesten like gjerne ikkje skjedd. Blæææ

Uansett, eg har bare fire veker igjen: ti skuledager, fem helger (med denne), to veker med ferie og nøyaktig en måned i dag. Eg trur eg kommer til å prøve å gjøre på mest mulig, så blogginga kommer kanskje til å gå nedenom og hjem (pun), men forhåpentligvis ikkje. Eg trur ikkje blogginnlegga kommer til å komme så ofte som dei gjør no hehehe men det får dokke vel heller leve med kan eg tenke meg. 

påskemorgen

Påskeferien starta endelig på fredag, fem crazy dager med fri! Påska her er ganske annerledes fra den oppi nord, ikkje bare på grunn av at det er sol uten snø her, men også fordi dei gjømmer sjokoladeegg her og ikkje sånne papiregg med smågodt i. Sjokoladeegg i fleirtal. 

Og så er det noke anna med den påskeferien her som eg liker veldig godt, eg kan ikkje heilt sette fingeren på det men det er noke. Heile feelingen lixom. Kanskje det er fordi eg har hatt ting å gjøre på heile tida, og kanskje litt fordi eg ikkje er sjuk lenger så eg  faktisk kan gjøre det eg har lyst til.

Sjøl om ferien offisielt starta på fredag, begynte eg og en bunch internasjonale vesner å feire på torsdag. Like etter skulen lagde vi vafler og heimelaga syltetøy som i alle fall eg ikkje har hatt sida Norge. Det var kongebra og endte i vann som spruta ut av nasa til tyskeren fordi ho lo så hardt.

På fredag bestemte vi oss for å dra på piknik. Vi tok med oss litt diverse og fulgte en veg ut av byen i omtrent tre kvarter mens vi leita etter ei elv som skulle vere der. Vi tok av og gikk opp i en skog, bare for å komme ned igjen fem meter fra der vi tok av fulle av jord og kvist. Så fant vi ut at elva rant ved siden av vegen vi gikk på heile tida. Det var verdt det uansett, og så satt vi oss ned og spiste (endelig).

Og vikingen Stine bestemte seg for å ta seg et bad.

På lørdag våkna eg alt for tidlig for å dra på pil og bue-trening. Eg drog med meg Chris og vi sykla i en halvtime for å komme til Saxton field kun for å finne ut at det ikkje var noken trening på grunn av påska. På vei tilbake bestemte vi oss heller for å trene på City Fitness-en. En time etterpå, på sykkel heim igjen, klarte eg å dette og slå sykkelpedalen inn i låret. Whops.

Heldigvis var det ikkje så ille, Chris renska det opp og vi reiste til byen en halv time etterpå. Der møtte eg gjengen igjen, og vi la planer igjen. Jøsseman Runa lager planer. Rundt sju trilla dei inn til Tahunanui Drive med ost og kjeks, og vi hadde en ekte og veldig nødvendig girls night med kortspill og Veronica Maggio. Ma og Paul og Chris var alle borte på diverse saker og ting, som var bra for det er ikkje alt som blir sagt av rette personer i rett selskap som familien trenger å høre på. Svensken bestemte seg for å danse ekstra dramatisk til Euphoria, akkurat når Ma og Paul kom heim igjen. Eg trur bildet av en blond chick som slår seg løs midt i stova har brent seg fast i minnet deira.



Og så kom søndagen og eggejakten. Eg våkna og tenkte eg skulle løpe inn og hoppe på Chris så han ville bli irritert og jage meg rundt huset, men så braste han inn på rommet mitt i stedet. Eg lagde risgrøt til frokost, og eg trur det egentlig er en perfekt måte å seie at det kommer til å bli en god dag. Må bare finne dei egga først.

on my deathbed

Folk. Eg har vert sjuk i tre dager no. Eg veit ikkje ka eg har fått i meg, men det har gjort halsen min heilt tørr, nasa mi snufsete, kroppen min får hete- og kuldesjokk, eg er svimmel og har hodepine og til tider vondt i magen. For å vere heilt ærlig føler eg at enden er nær, og i følge Google har eg fått fem forskjellige virus, eg kan miste hørselen eller få kreft. Eg kan sjå døden krype opp i hendene mine, som har blitt bleikere enn dei var når eg kom her. Det har vert søtten gode år.

Eg hadde lyst til å gå ut i dag, for vi har plutselig fått sommerens siste krampetrekk her. For å brenne huda mi en siste gang tenkte eg at eg kunne ta på meg en bikini og legge meg ned ved bassenget (som forresten har fått en uggen grøn farge no som ingen bruker det), men så kom eg på at eg fryser til og med med pysj, hettegenser og to dyner på. Flott tid å bli sjuk på må eg sei. Eg har venta på dessa solskinnsdagene i ei lang stundt no. I det minste bruker eg tida mi godt:

  • På søndag måtte eg avbryte avtalene eg hadde for å feire østerrikeren Elena sitt søttende år, når eg våkna og merka at noke var heilt feil
  • Eg tilbrakte dagen heime med Chris og Community
  • Mandags morgen gikk eg ned og sa til Ma at eg ikkje kunne gå på skulen
  • Svimla meg opp til sengs
  • Spiste en frokost som var alt for stor så eg kasta resten ut vinduet
  • Tilbrakte mesteparten av dagen aleine på rommet mitt
  • Resten av dagen brukte eg på å sove
  • I dag våkna eg og så sovna eg før eg våkna igjen og sa til Ma enda en gang at eg ikkje kunne gå på skulen
  • Eg spiste for første gang på rundt tjue timer
  • Bestemte meg for å gå crazy og tilbringe dagen heilt aleine nede i stova
  • Men så gav eg opp og gikk opp på rommet mitt
  • Eg har ikkje dusja sida søndag
  • Herregud
  • Ikkje ta på meg med mindre du bruker klypetang
  • Og ja og eg rydda heile kjøkkenet i dag og etter bare noken få minutter med tung pusting var eg oppe og gikk igjen



savn

No skal eg bare vente på at noken kommer heim og synes synd på meg så eg ikkje trenger å gjøre det heilt sjøl. Det er så tungt å vere sjuk heilt aleine. Det lukter så godt ute, men eg kan ikkje vere der. Eg har så lyst på scones, men eg orker ikkje lage noken. Eg antar at å vere sjuk her også er del av the kiwi experience. 

HOW TO: be half an hour early and still late

 

  • finn en passelig avtale som du ikkje kan bli for sein til
  • finn ut at du har mindre enn to timer til å gjøre alt klart til å gå til denne avtalen, som du må ta buss til
  • stress i en og en halv time
  • ha ett kvarter til å roe ned igjen før bussen går
  • gå rolig til busstasjonen
  • finn ut at bussen gikk for ett minutt sida, og at den neste går om tjue minutter
  • vent i ti minutter og gå til en busstasjon lenger oppe
  • finn ut at du såg feil på busstidene og at det var en halvtime mellom bussene, ikkje tjue minutter
  • gå tilbake til den andre busstasjonen fordi du ikkje har stort å gjøre på
  • gå videre forbi den fordi du like gjerne kan prøve å nå minibanken
  • kryss gata
  • sjå bussen kjøre forbi
  • løp som en suicidal tenåring over gata og etter bussen
  • gi opp
  • gå rundt hjørnet og sjå at bussen fremdeles er der
  • olympisk sprinter
  • ha en gjeng av verdens beste venner inne på bussen be sjåføren stoppe og vente på ho litt tilbakestående jenta som løper etter dei
  • nå bussen pustende og pesende og få høre at du egentlig ikkje løp så fort
  • gratis buss
  • nå valgt avtale

message from chris

 i l u

pi-dagen og paul-dagen

I går, 14. mars (3.14. american style), var det den verdenskjente π-dagen. I fjor feira eg med å lage pai, og det var det som var planen i år og. Men i år var dagen enda meir superspesi, for det var bursdagen til vertsfar Paul også! Han blir meir enn førti han gamle mannen, så Ma bestemte seg for at ho var heilt nødt til å bruke kjøkkenet heile dagen til å lage en fantastisk bursdagsmiddag. Så eg fikk dessverre ikkje lagd noken pai i går. Som er heilt greit egentlig med tanke på maten vi blei servert. Shitloads av alt mulig egentlig, og fordi Ma er magisk (???) smaker alt i hopes skummelt godt. Og så fikk vi kake etterpå også. Kun eg og Uncle Eric klarte å spise opp stykket vårt, men ikkje engang eg orka meir etter det.

Eg fant ut i går at eg faktisk ikkje har ett einaste bilde av Paul, som eg blei nødt til å fikse på. Eg sa bilde, Paul sa okei, men så sa eg at Ma kunne bli med også. Det var kanskje det eg gjorde feil. Her er bilda:



Ma holdt ikkje kjeft så vi stappa en maiskolbe opp i munnen hennas.

Så eg antar at eg får mekke en god gammel norsk fredagseplepai i kveld ♥ Det er vel fremdeles pi-dag ett eller anna sted i verden-

nachostid med chris og runa

Så etter en litt kaotisk familiedag i går bestemte eg og Chris oss for at vi skulle lage middag. I dag fikk vi gjort det også. Her kommer Nachos med Chris og Runa:

1. Lag salsaen. Det er så lett at alle med hjerne burde få det til.

2. Lag en med kjøttdeig i også, for ikkje alle er kule vegetarianere.

3. Rasp ost og finn fram chips og rømme.

4. Dander på en fin måte. Sjå nedenfor.


Åhsåfin nachos.

5. Fortær.

6. Blogg om det.

stjerner over alt

Husker dokke den gangen eg sa snakkes om tre dager? Hahajalol. No skal dokke endelig få høre om ka som skjedde da fantastiske Runa reiste på camp med seksten andre vidunderlige vesener fra rundt omkring i verden i pyttlille Abel Tasman i pene New Zealand.

Eg våkna tidlig tirsdags morgen og blei kjørt til skulen så eg kom dit til riktig tid. Så bussa eg og Outdoor Ed klassen ut av skulen og inn i eventyret, bare med en liten stopp i Motueka for å smake "europeisk" bakverk. Så kom vi fram til Marahau der vi skulle begynne reisa vår. Vi delte oss inn i to grupper og halvparten gikk til fots og den andre halvparten kajakka. Eg begynte med å gå. New Zealand er fantastisk og eg angrer veldig på at eg ikkje tok Outdoor Ed forrige år. Herreligheten kvinne.

Når vi kom fram til ei lita strand kalt Apple Tree Bay bytta vi om, så dei som hadde gått hittil skulle kajakke og omvendt. Kajakking var gøy, særlig når man gikk over dei store bølgene og man blei slått en halv meter bak per meter man klatra seg framover. Av bølgekraft i fjeset. Men eg likte det faktisk ganske bra. Kanskje litt fordi eg padla med en tysk chick som har vist seg å vere ganske god med kajakking.







Etter omtrent to timer kom vi fram til the Anchorage, som var stranda innerst i en bukt der vi skulle sove. Vi møtte dei andre og satte opp telta våre og spiste litt mat og cruisa rundt. Så blei det kveld og som vanlig her nede gikk det fra lyse dagen til mørkere enn mordi sine underbukser på mindre enn tretti sekunder. Plutselig var eg satt opp som bålperson og skulle få fyr på skogen, eg jobb eg ikkje klarte å utføre. Men eg klarte å få fyr på ett par kubber da, så det er vel en start.

Eg klarte å få leiren med på å leike en runde med suksessfull mafia før vi stupte inn i telta våres og hadde 1 stykk dårlig nattesøvn.

Den andre dagen fikk folket valget om å stå opp grytidlig for å kajakke ut for å sjå soloppgangen, noke eg selvfølgelig var keen på. Men når den store morningen kom glømte læreren å vekke meg, så når eg kom meg ut av teltet var kun ett par folk oppe som ikkje hadde fått plass i kajakkene. vi fikk sjå soloppgangen fra land i stedet. En etter en kravla dei andre seg ut av telta og når kajakkerene kom tilbake og heldigvis sa at dei ikkje hadde sett noke spesielt anna enn soloppgangen og ett par sel, var det på tide med frokost. 

Etter mat var det allerede på tide å få gått videre. Vi skulle no til Te Pukatea Bay, like rundt hjørnet med kajakkene så eg tok selvfølgelig sjøvegen. Eg padla med en ganske stilig fyr fra Brasil som aldri har sett snø før denna gangen, og vi bestemte oss likegodt for å hoppe uti vannet før vi hadde nådd stranda. Vi fikk kajakken opp på land og så gikk vi og hoppa fra steiner i stedet. Eg brukte mitt magiske tåler -vann-og-støt-kamera til å ta bilder av folk når dei minst venta det, og så spiste vi litt lønsj og kom oss tilbake til camp. Eg liker kajakking men eg liker å gå også.





Vi hadde litt dautid i the Anchorage før vi kajakka ut mot et sted opp i ei lita elv i nærheten kalt Cleopatra's Pools. Vi kajakka så langt vi kunne, som vil seie noken få meter opp i elva. Det var omtrent no vi synes det var en god tid å ha vannkrig på, så når kajakkene satt seg fast i bunnen og vi måtte gå resten til fots var mesteparten av oss gjennomvåte før vi engang kom oss ut i vannet. Vi gikk i ca ti minutter langs elva (som forresten var absolutt nydelig) før vi kom fram til Cleopatra's Pools og resten av gjengen. 



Eg trur Cleopatra's Pools heiter nettopp det fordi det er så vakkert der (wow Runa du er virkelig bergtatt av New Zealand og vi merker at du er flink til å skildre ojojoj), men fordi Poolzah er ett lite stykke opp i ei elv er det ferskvann der og ikkje saltvann. Ferskvann er jo som kjent ofte en smule kjøligere enn saltvann, noke som resulterte i at bare omtrent sju stykker prøvde seg på vannet. Og nevnte eg at det var en naturlig vannsklie der? Som på en måte gikk langs berget og var glatt som ei barnerumpe? Og fordi det var færre folk som prøvde vannet var det færre folk som prøvde vannsklia, som gjorde så eg tok den rundt tre ganger. Det føltes nesten ut som Norge.



Vi traska tilbake igjen og kom fram like før det blei mørkt. Vi hadde risotto til middag, med et innslag av grønnsaker dyrka i lærerene sine bakhager. Det virker som om Outdoor Ed lærere er nødt til å dyrke sin egne økologiske grønnsaker for å kunne bli lærere i faget. 

Etter mat fikk eg og en tysk fyr ved navn Chris (nei, ikkje Chris som i Chris Chris, men som i han-nye-internasjonale-Chris-fra-Tyskland Chris) tilbud om å hoppe i en kajakk og padle ut for å sjå solnedgangen. Det høres romantisk ut, men det blir værre. For selvfølgelig sa vi ja, men vi gikk glipp av solnedgangen og fikk bare padle rundt under fullmånen i stedet. Er ikkje det den mest klisjé romantiske settingen ever så veit ikkje eg. Heldigvis var Mr Whitehead med oss så det ikkje blei alt for kleint.



Vi padla litt rundt omkring og rundt ei lita øy før vi satte kursen mot et lite fenomen kalt Glow worm caves, som forresten betyr stinkende aperompe på norsk. Eg trur ikkje det er så vanskelig å oversette ting fra engelsk til norsk som enkelte skal ha det til. Uansett, vi kom fram og ålte oss inn i dessa hulene og det var mørkt ute og mørkere inne, men på en måte var det som å gå fra ute til ute for veggene og taket inne i hula var dekka av små, lysende prikker over alt. Det var som om vi stod ute, men stjernene var heilt tett innpå oss og rundt oss og til og med reflektert i vannet under oss. Himmel og hav, ganske bokstavlig talt.

Men det slutta ikkje der. For vi ålte oss ut og skulle gå oppi kajakkene igjen, men vi merka ganske så fort vi rørte på vannet at det var stjerner nedi der også. I Abel Tasman er det noke som heiter fluorescent algae, som er noke eg anbefaler folket å google og anbefaler sterkere å sjå i virkeligheten. Det funker basically sånn at når man får vannet til å røre på seg, lyser noken alger opp så det ser ut som stjerner eller stjerneskudd nedi vannet. Kor sterkt lyset er kommer an på kor masse alger det er, og sjøl om det ikkje var supermasse alger der når vi var i vannet, var det likevel nydelig. Og når vi padla var det som om det kom stjerneskudd fra padlene. Verden altså. At det går an.

Vi kom oss rolig tilbake til dei andre igjen, som no hadde lagt seg i soveposene sine på stranda. Der sov vi enda litt værre enn i telta våre og våkna opp med sand over alt dagen etterpå, men det var på en måte verdt det likevel. Sjøl om vi blei vekt rundt sju om morningen fordi vi måtte spise frokost og pakke sammen og reise før klokka ni. Og sjøl om alle fikk sjå morratrynet mitt som på mystisk vis er værre enn det vanlige fjeset mitt.


Eg kajakka den første biten for det var den lengste biten. Vi tok en litt anna veg denna gangen, og reiste rundt ei øy mens vi såg etter sel og fugler. Noke vi fikk. Det morsomme med fugler i New Zealand er at dei nesten ikkje har noken instinkter som seier 'gå vekk' eller 'spill død', for dei har ingen naturlige fiender her. New Zealand var bare fugler og flaggermus før dei første menneska kom, og så kom menneska på nytt og no er det til og med hjort med fulle gevir som trasker rundt i regnskogene. Men fuglene sin evolusjon har nesten ikkje merka noke av det, så dei er fremdeles tamme og ville og nysgjerrige på samme tid.







Øya var ikkje så stor som man skulle tru, og vi var rundt den ganske fort. Så møtte vi dei andre i Apple Tree Bay igjen, hadde en siste matbeta, og kom oss av gårde. Vi gikk vel i omtrent en god time, og så var vi tilbake til sivilisasjon og hus og biler. Alle var slitne og fulle av sand og svette og saltvann og lukta i bussen reiv godt i nesa på vei tibake igjen.



Ja og så stoppa vi og kjøpte en real fruit ice cream på det beste real fruit ice cream-stedet i New Zealand. Nammenammenam.



math moth meth

Cruiser rundt pa skulen. Jobbe jobbe jobb. Matte er deilig. Heldigvis har eg snart kunst. Og sa fant eg noken bilder pa dataen min pa skulen, sjekk det ut:







Hallo skammelig overredigerte bilder. Det her er fra like f;r jul forresten, da vi internasjonale gjorde pa morsome ting mens kiwiene svetta i eksamenshallene. Good times good times. No er det litt under ni veker til eg drar heim, og eg begynner pa en mate a gjennoppdage New Zealand og at eg faktisk er her. Blows my mind. Every. Time. Eg nyter til og med dei darlige dagene nar alle er complete dickheads. Gleder meg selvfolgelig til norsk smagodt men ikkje sa masse at eg far lyst til a dra heim. Det er jo noke som heiter post.

camp



Det har ikkje skjedd masse i det siste. I helga var det fantastisk varmt så eg var på stranda og besøkte Rebel og lagde kanelboller med eple i med Stine (dei var forresten var ekstremt gode).

I morra, derimot, da skjer der noke svært. Eg skal på Outdoor Ed camp. Outdoor Ed er et fag som er veldig vanlig for utvekslingselever å ta her nede, det er i grunn som gym bare at det kun er med dei morsomme tinga. Eg har hatt det i tre veker no og har allerede lært elvekajakking. Noke anna som er  bra med faget er at man møter så mange andre personer, og man ser kverandre på sitt beste og sitt verste. Noke som ikkje er så bra med faget er at eg ikkje kan fortsette å ha det fordi eg må ha Graphics (Design og Håndtverk) i stedet. Men heldigvis er Mr Millar på skulen så digg at han har klart å fikse det sånn for meg at eg kan reise på denna leiren og så begynne med Graphics etterpå.

Kort fortalt: Eg skal på leir no, og når eg kommer tilbake igjen skal eg ha Graphics i stedet.

Eg holder på å pakke for øyeblikket, og tidligere i dag reiste eg og to andre søte frøkner ned på supermarkedet og handla mat til vi trudde vi kom til å måtte betale $150. Fordi vi åpenbart er magiske og veldig økonomiske endte det ganske nøyaktig på $60 (rundt 300 kr). Eg aner ikkje kordan vi fikk det til. Særlig ikkje fordi eg var med og handla.

Eg har null peiling på kordan detta kommer til å bli, meeeeeeen eg gleder meg. 



Sjå på monsterpakken da! Heldigvis skal mesteparten pakkes inn i kajakker og ikkje bæres på ryggen.

Så eg ville egentlig bare sei snakkes om tre dager. 

house day

Så ja eg tar hintet på statistikken min og eg veit at eg ikkje har vert flink til å holde bloggen i live. Men eg skal skjerpe meg og bli bedre, bla bla bla alt det der. Videre:

I dag var det House Day på skulen! På NayCol har vi fire forskjellige hus som klassene er delt opp i (akkurat som i Harry Potter), og eg trur eg har forklart alt detta før. I dag kledde vi oss opp med vårt hus sine farger og konkurrerte mot kverandre. Eg er i Draco, så eg kledde meg opp i freshe grønne og lilla farger. Det gjorde Rebel også. Chris er i Pegasus, som *kremt* tapte the House Cup i fjor just sayin'. I svart og gult. 

Så snart vi kom til skulen blei vi delt inn i dei forskjellige husa, og satt til å gjøre forskjellige aktiviteter. Draco begynnte med aerial art (luft kunst), altså skulle vi stå på en sånn måte på bakken at når en fyr som satt høgt oppe i ei kran tok bilde ville vi stå i en formasjon. Vanskelige vanskelige saker altså. Man ser jo ingenting fra bakken.

Vi fortsatte til svømmebassenget før første friminutt, og der gikk vi gjennom ei hinderløype og så bar vi folk på skuldrene så fort vi kunne fra ei side av bassenget til den andre. Eg tenkte først at det ikkje var noke for meg, for eg er ikkje så veldig lysten på stafetter og sånt som det, men eg angra seinere på at eg ikkje hoppa uti. Nyt kvert øyeblikk ikkje sant. Og det var jo ikkje en stafett eller noke sånt tull. Draco klarte å få 144 folk (truuuuur eg) gjennom hinderløypa, og 276 personer blei bært fra eine sida av bassenget til den andre. Chris sa seinere at Pegasus hadde fått 148 folk over. Høhøhøhø.

Som søstera til Chris må eg forresten sei unnskyld til Nora her, for da han skulle bære ho over og hørte at tida rant ut, gadd han ikkje meir og slapp ho ned i vannet sjøl om ho hadde sagt at ho ikkje ville bli våt. Unnskyld Nora!

Etter friminuttet raska vi på til Bounting Bonanza der kver form class skulle lage sine egne Draco-flagg. Viss du ikkje veit ka form class er så er det grunnen til at eg er sein til skulen kver morgen. Eg samarbeida med en ny internasjonal, tyske  Isabel, og sammen kicka vi ass og lagde denna nydelige kreasjonen:



Eg er litt stolt for vi måtte bruke limstift og piperensere til å feste ting med.

Vi fikk tid til enda et friminutt før vi stillte oss opp på grasplenen uttafor kantina og gjorde oss klare for den siste aktiviteten vår, som var å lage en sang og dans til Draco House. Lettere sagt enn gjort, særlig når nesten halvparten av alle i huset vårt, fysisk eller psykisk, er i den alderen der alt er ille flaut og du heller vil vere den eineste som står når alle andre går ned på huk enn å gå ned med dei fordi det ser så dumt ut og du ikkje gidder. Men vi klarte oss.



Til slutt samla alle husa seg igjen og vi framførte dansen og sangen vår ett hus av gangen. Ingen av husa hørte kverandre, og alle gjorde narr av dei andre sine danser. Korfor hadde vi denna dagen igjen? To build the team spirit? The school spirit? Det siste der klarte dei i alle fall å knuse i små biter.

Etter at sangene var ferdige og folk nesten hadde roa seg igjen kom dommerene fram og hadde talt ferdig poengsummene som husa hadde samla opp gjennom dagen. Til alles overraskelse vant Phoenix. Draco fulgte tett etter med bare ti poeng mindre, og så kom Pegasus og så Aquila. Oh happy day! I fjor vant Aquila og Draco var bare fem poeng bak. Å høre at dei tapte i dag varma det kalde dragehjertet mitt.

Detta er altså noken av dei eg er med på skulen: Stine, Laura, Synne, Allison, Thea og Tommy (annakver nordmann og tysker, må jo variere med nasjonalitetene).

south island tour

Dag 1:

Vi fikk leid en fancy kvit bil og reiste heimefra på søndags morning en gang. Eg fikk bare så vidt sagt ha det til folka før vi var kjørt av stede. Mamma tok en haug av bilder mens vi kjørte og vi stoppa ikkje før vi var halvveis til vestkysten og måtte ta en matbit på the Red Barn Cafe and Animal Park. Etter noken timers kjøring til kom vi fram til Punakaiki og et kjent New Zealandsk landemerke, nemlig Pancake Rocks. Der tok vi så mange bilder at eg nesten blei flau, men er man turist så er man turist og ingen av dei vi møtte trenger å vite at eg bur her uansett.

Det var mange tunneller i graset, som førte vekk fra stien vi gikk på, så eg og pappa bestemte oss for at det måtte vere lortebumsene. En lortebums er en stor svart fugl som bur på vestkysten av New Zealand, den kan fly korte strekninger og lager mange ekle lyder (derav navnet).

Til slutt kjørte vi videre og landa i Greymouth, i et lite blått hus med ei belært og bereist dame med litt sjeggvekst som såg ut som en pyntepute når ho satt seg ned i stolen sin. Hos ho budde også Mr Ming fra Singapore, og vi hadde alle sammen kaffi og te før vi stakk av fra dei to og spiste hot indian foodz til middag, rundt klokka ni på kvelden. Så lukka vi dei trøtte øynene våre og sov så langt heimefra.

 


Dag 2:

Dagen starta med en god, ganske stor frokost før vi kom oss ut av  huset. En liten stopp i Greymouth City og så var vi på vei videre. Hokitika var neste stopp, så et spisested der dei laga paier av roadkill, og så kom vi fram til vår første ordentlige stopp: Franz Josef. Som er en isbre for dei som ikkje veit det. Vi såg øyestikkere og fotogene skogsduer og trær, og inni skogen i en dal var isbreen sjøl. Men når man har sett en isbre har man sett alle, så den neste, Fox, var bare en isbre. 

Vi kom fram til Haast mot slutten av dagen, som kan beskrives som et veikryss og to bensinstasjoner. Men dei hadde en ganske stilig restaurant der heile taket var fult av gevir og kokken lagde schempegod ostekake, nesten like god som mamma sin. Så logga vi inn på motellet og sov.

 

Dag 3:

Fikk litt deja vú når vi måtte opp klokka sju, sjøl om det ikkje var for å gå på skulen. I dag skulle vi ta jetboaten opp Haast-elva med en bunch med eldre, godt voksne folk litt oppi åra. Vi såg natur og saker og greier mens sjåføren Lindsay (som var en mann på tross av navnet) fikk alle over 50 til å le så båten gynga. Etter det reiste vi tilbake til Haast og samme restauranten som dagen før for litt mat, før vi drog av sted mot Arrowtown. På vei dit tok vi en omvei og såg det som må vere verdens rareste bekk: den rant oppover. Vi kjørte stødig opp mot en bakketopp mens den rant rolig i samme retning ved siden av oss. Og eg sverger vi hadde ikkje spist noken merkelige lokale planter eller bær som kunne få oss til å trippe. 

Arrowtown er muligens verdens mest idylliske sted, på en sånn måte at den lukter som man kan tenke seg at Belleville-lego lukter og har trealleer og gressplener og gruslagte veier, pluss at sentrum i all hovedsak bare er ei gate med meget Western-inspirerte framsider på butikkene. Vi spiste sein middag på en italiensk pizzeria og mens vi venta på maten fant vi ut at bak dei fancy facadene langs hovedgata var det mange små, kronglete gater som gikk på skrå mellom husa og hustaka. Absolutt forelska.

 

Dag 4:

Bursdagen til mamma! Vi hadde en liten, fransk frokost før vi forta oss av stede til Queenstown. Det var ikkje bare mamma som skulle feire i dag skjønner du, for før klokka var tolv hadde eg og Ane meldt oss på Australasia's høyeste bungy! AJ Hackett's Nevis Bungy er på glitrende 134 m, der man hopper fra en taubane over Nevis River, absolutt verd kvert øre! En knapp time etter at vi hadde bestillt blei vi bussa ut fra Queenstown og inn i noke som kunne ligna på et uttørka Frankrike, og så videre opp en bakketopp. Eg var heilt sikker på at bussen kom til å tippe over på den siste bratte bakken. Vi blei tulla inn i alt slags sikkerhetsutstyr, før vi fikk billetten og kom oss ut på taubana. Midt utpå gikk vi inn i ei større vogn og vi merka at den stille fyren vi stod ved sida av var en nabo fra Sverige. Small world! Svensken hoppa først, og så var det min tur. Dei to fyrene som sikra folk fast her og der og over alt jobba så fort med sikringene at det ikkje føltes ut som meir enn tre og et halvt sekund fra svensken hoppa til det var min tur. Da eg stod heilt ute på kanten og såg ned kom eg plutselig på at eg faktisk kom til å vere i fritt fall før sjølve bungyen tok til. Men eg fikk ikkje holdt den tanken lenge før eg hørte: "Jump on 1. 5-4-3-2-1, bungy!" Og så styrter en vettskremt nordmann mot bakken. Nesten ikkje mulig å beskrive følelsen, det kiler i heile kroppen bare eg tenker tilbake på det. Eg tenkte på å rope noke smart når eg hoppa og eg kunne vel ha ropt noke som "Geronimo!" eller "Sweet baby Jesus," eller noke som helst, men med alle tankene som raste gjennom meg trur eg ikkje eg fikk fram noke anna enn en halvkvalt gurglelyd. Etter 8,5 sekunder i fritt fall tok bungyen tak i meg og eg spratt opp igjen. 

Når dei drog meg opp kan eg ikkje ha vert noke anna enn et eneste stort glis.

Post-nestendød vimsa vi rundt i Queenstown etter bursdagsgaver og mat, og etter å ha funne begge deler reiste vi tilbake til Arrowtown for enda meir mat, før vi la oss for å sove. Er det rart man legger på seg!

 

Dag 5:

Like etter frokost begynte vi å leite etter Ringenes Herre-locations. Vi fant det som var å finne i Arrowtown, som vil seie skogen der Isildur døde og elva som nazgûlene rei ned mot når dei skulle ta Frodo fra Arwen (begge deler fra første filmen). Så hadde vi en liten stopp fra alt det Midgardske og såg på en gammel kinesisk bosetning og blei endelig ordentlig kjent med byen og spiste etterlengta thaimat, før vi forta oss av stede for å finne Ithilien på et lite stykke jord uttafor Queenstown. Litt skuff at olifantene ikkje var der, men bortsett fra det var det heilt likt Ithilien i filmen.

Så måtte vi forte oss tilbake til den koselige lille byen vi sov i for å sjå en film som gikk 18.00 sharp. Quartet heiter den, og var nesten like søt som kinoen vi satt i (vi burde jo egentlig ha sett Hobbiten denna dagen). Halvveis inni filmen var det en liten intermission for dei som trengte noke å drikke på eller for å bare gå ut og sette seg på balkongen og lese bok imens. Eg bare nevner det, viss noken andre noken gang befinner seg i Arrowtown, gå og besøk kinoen. Søteste. Kinoen. Ever.

 

Dag 6: 

Eg blei med pappa for å kjøpe frokost denna dagen. Vi reiste fra Arrowtown ganske tidlig for å reise til Lake Tekapo, og for å rekke å sjå Mt Cook (New Zealand's høyeste fjell) og Tasman Glacier (New Zealand's største isbre) på veien. Mt Cook var spiss med snø på. Tasman Glacier var fantastisk skitten. Eg veit ikkje heilt korfor vi såg etter fjell og fjord og isbre når vi allerede har tonnevis av det i Norge... Vi kom fram til Lake Tekapo til slutt, og et fint lite hus vi kunne bu i. Sushi til kvelds, som var bra for eg døde nesten av sult. Men det er jo litt fint å vere sulten en gang i blandt også.

 

Dag 7:

Hærlig frokost ute i sola, før dama vi leide huset fra kom og gneldra på oss for å vere seine med å pakke sammen. Eg hadde litt lyst til å kjefte på ho, men gjorde det heldigvis ikkje for da vi kom til flyplassen fem minutter unna møtte vi mannen hennas som gav oss rabatt på en flytur over fjella nettopp fordi vi hadde overnatta hos fruen. Ane var co-pilot da vi såg Tasman Glacier, Mt Cook, Fox og Franz Josef en gang til, men denna gangen fra lufta. Og vi fikk sett noken fleire locations fra Ringenes Herre og Hobbiten. Og til slutt fikk eg og vere co-pilot! 

Så stakk vi av fra Lake Tekapo og bila mot Christchurch. På veien stoppa vi i Timaru og var på museum og spiste en massiv/maori porsjon med fish'n'chips. Framme i Christchurch logga vi oss inn på et backpackers' sted og stakk av sted for å finne noke å spise på. Vi tok en liten omvei og fikk ved et uhell sett den nedraste delen av byen, før vi kom oss inn på det som måtte ha vert den einaste åpne restauranten i heile byen og spiste pasta. Så var det god natta-tid.

 

Dag 8:

Vi pakka kofferter og sekker inn i bilen før vi gikk og hadde en søndagsfrokost på en kafé i nærheten. Så reiste vi til parken og den botaniske hagen for å sjå på blomster og tryllekunstnere. Vi reiste innom et museum på veien ut, og gikk på marked med iq-tester og såg etter bøker og is. Pappa fant endelig en bokbutikk han hadde leita etter ei stund. Eg kjøpte en ultimat kopp og Ane en sær Hobbiten-bok. Så kom vi oss ut av storbyen og inn på landet på vei mot Akaroa.

Akaroa var omtrent like søt som Arrowtown, men på en ganske anna måte. Akaroa pleide å vere en fransk koloni og stedet er fremdeles ganske franskt, bortsett fra at landskapet er meir kiwi og det er palmer langs stranda. Vi sov på et gammelt backpackers' sted og fikk endelig bada etter åtte lange dager uten strand. Kjenner det skal bli tungt å komme tilbake til Norge. Etter svømmeturen satte vi oss ned på en kafé og skreiv postkort før vi gikk videre mot fyrtårnet og såg etter spisesteder. Til slutt satte vi oss ned på en fransk bistro i andre enden av byen med to kelnere som flørta med kverandre og vi spiste den beste maten eg har hatt på ei stund og skreiv historier på servietter og sola var fremdeles oppe når klokka var åtte. 

 

Dag 9:

Vi hadde frokost på ei lita privat bru som bandt sammen backpackersen med butikken ved sida av. Vi skulle egentlig reise fra Akaroa like etterpå, men så kjørte vi forbi et marked og endte opp med å gå rundt der og i butikkene i nærheten i enda en halvtime eller så før vi fikk fart på oss. Vi kjørte mot Hanmer Springs denne gangen, og hadde bare en liten stopp for å kjøpe is. Da vi kom fram var det midt på dagen og kokvarmt og vi landa i den beste B&B-en til da, Rosie's. Det var det einaste stedet vi var på der det låg en sjokolade på rommet. Ane fikk tid til å lese litt i den sære boka si før vi kom oss ut for å oppleve det Hanmer Springs er så berømt for- the hot springs. Det var omtrent som alle andre steder der det er naturlig varmt vann. Det var varmt og det stinka, men det er jo sunt så da liker man det. OG det var vannsklier der, så det var for det meste der eg og Ane var heile tida. 

Når vi var ute av badebassenga spiste vi middag på et indisk-asiatisk spisested før vi reiste tilbake til Rosie's og sov i rommet ved siden av en mann som kunne laga alle lydene til et sagbruk aleine.

Dag 10:

Siste dag på tur og siste dag med Ane før eg kommer tilbake til Norge i Mai. Uuuuuuuhhhhh

Eg hadde en strålende start på dagen ved å vere sein til frokosten og nesten velte ei hylle når eg reiste meg igjen etter å ha spist. Heldigvis gikk det bedre fra da. Vi pakka sammen tinga en siste gang og så gikk vi og bada igjen. Våkna litt ordentlig. Så kjøpte vi ingredienser til bacalao som pappa skulle lage seinere på dagen heime igjen i Nelson. Ane forlot vi for ho skulle ta flyet fra Christchurch til Sydney dagen etter, mens vi kjørte tilbake mot min høyst savnede kiwiheim. På veien stoppa vi og hilste på noken veldig tamme ville fugler, og det var i grunn det siste vi gjorde på South Island touren vår.

Vi kom tilbake til Nelson og Tahuna og Ma og Paul og Checkers og Gerald og Uncle Eric og Chris (og mora hans som var på besøk) og alt var supert. Merka at eg hadde savna dei litt. Og dagen etter reiste mamma og pappa tilbake til kalde Norvegen og savnet etter å sjå dei igjen har minska for eg veit at eg kommer jo til å sjå dei igjen om ikkje så alt for lenge. 

Creds til deg person viss du har klart å lese gjennom alt sammen! Runa out

ut på tur aldri sur

Eg trur eg har glømt å nevne at eg har reist på South Island Tour? Eg er på South Island Tour folkens! Etter at Ane kom stakk mams og paps nedom også, og så var vi ute på veien etter to chille dager i Nelson. Familie på tur, yay! Vi sitter for øyeblikket og storkoser oss i Haast City, verdens navle. Eg skal ikkje begynne å laste opp bilder før eg er vel heime igjen, så da kan dokke sjå fram til et megasuperduperinnlegg ♥ Så snakkes om ti dager!

ane har kommet

























what to do on a stormy day

imperfectio:
sans titre by femme run on Flickr.

baubles for acrons - gocco by ghostpatrol on Flickr.

(via Odessa May Society: HANDMADE HOLIDAY | WOODLAND WRAPPING)

utekino, taco og monstertelt

Så eg tenkte at eg like godt kunne ramse opp ka som har skjedd den siste veka siden eg åpenbart er så god på å holde bloggen levende at den holder på å dø.

Ferien trudde eg skulle vere full av opplevelser og at alle kom til å ha ting å gjøre på heile tida, men så merka eg at ferie her er egentlig som ferie heime. Viss du vil gjøre på noke må du nesten komme deg ut og få deg i gang sjøl. Så etter noken dager som bestod mest av å sitte heime og bli sprø av huset og folka og kjedeligheten som senker seg djupt inne i sjela (bortsett fra når vi prøvde ut gokartene, for da vann eg andre gangen og fikk en blåkul på låret på størrelse med en knyttneve og eg følte meg fantastisk), fikk eg endelig kontakt med liv på fredagen og kom meg ut. Eg og en gjeng fine vesen drog på outdoor movies i Isel Park i Stoke, der vi såg Presley-klassikeren Jailhouse Rock i svart/kvitt til det blei så mørkt at man skulle tru det var kveld. Eg hadde laga Vestlandslefser, noke eg ikkje merka at eg savna så masse som eg gjorde før eg tok den første biten. 

Dagen etter hadde vi norsk taco-dag. Du skjønner, dei spiser ikkje taco en gang annakver veke her. Alt dei går glipp av. Og tacoen var god og etterlengta og alt det der, nam nam nam ♥

Så hadde eg ett par dager der eg ikkje kan ha gjort noke spesielt, for eg kan ikkje huske noke av dei. Tirsdagen derimot! Da farta eg, Schtinam og Synnemor til Laura som campa med vertsfamilie og det som verre var ute i Marahau. Vi tok båten så tidlig om morningen at vi var der når klokka var kvart over ni. Må bare seie at eg sovna litt på den båtturen for kvelden før syntes broren det var en god ide at vi skulle vere oppe heile natta og sjå på filmer. Selvfølgelig seier man ikkje nei til sånt når man skal gjøre ting dagen etterpå. Men eg fikk i meg en halv sjokolade og en kopp æsj-æsj kaffe og så var eg i full swing.



Vi blei plukka opp i Kaiteri og frakta til Marahau der vi tilbragte store deler av dagen på stranda. Vi reiste ned for å bade når tidevannet var ute og la fra oss klær og sammen på sanda og tenkte at vi kunne komme tilbake om fem minutter og legge dei på steinene litt lenger oppe der vannet ikkje kom til å ta dei. Selvfølgelig tok det ikkje meir enn førti sekunder og fire jenter på bærtur før håndklea var gjennomvåte. Man lærer så lenge man lever, og vi lærte at tidevannet går fortere enn det ser ut som. Seinere fant vi fram jakker og sjokolade og lada opp på det nyeste gossipet. Selvfølgelig på stranda.

Må forresten nevne at telta til dei erfarne familiene på campleiren var ekstremt store. Laura sine folk hadde et monster av en sak som man kunne stå oppreist i, og det hadde fire rom og komfyr og brødrister og støvsuger. Her snakker man barsk familie på tur. Fikk litt flashback til en Brødrene Dal-episode i Professor Drøvel's hemmelighet, det einaste som mangla var vaskemaskin og oppblåsbar tjener.





Etter en meget ubehagelig natt i vårt eget "lille" telt våkna vi opp med sola og kom oss i gang med dagen. Vi gjorde ikkje stort anna enn å nyte camperenes slaraffenliv og rundstykker med ost på, men det er livet dere. Til slutt kom vi oss ned på stranda igjen, og der fant vi ut at det var for kaldt til å bade så vi laga sandslott i stedet.

Vi reiste tilbake til Kaiteri like etter lunchtider, og der kunne vi bade og slikke sol og spise iskrem. Sjøl om Kaiteri har tidenes mest overfylte turiststrand, må eg seie at det er en fin strand likavæl. Men etter ei stund blei havet meir og meir uroligt, så når båten kom for å frakte oss tilbake sa dei at det var best vi tok bussen. 

Og no er det mindre enn ei veke til eg får besøk av Anepane, og så følger mams og paps på etter noken dager! Fram til da får eg vel prøve så godt eg kan å komme meg ut i den store verden og nyte friheten hø hø hø.

the lord of the hobbit


#I WILL RIDE YOU SO HARD
#THIS GETS BETTER EVERY TIME I SEE IT

image

 



Eg liker LotR og the Hobbit. Og så er det en link også, klikk klikk klikk.
Dokke merker det kanskje ikkje men det er en video på slutten også, og bilda er egentlig i samme størrelse alle sammen men bloggen er merkelig og funker ikkje, plager meg like masse som alle andre.

new years resolutions

  • lese meir
  • vere meir barnslig
  • gå på fleire turer
  • finne ut ka man kan gjøre på når man kjeder seg

  • bli enda fleire hakk nerd
  • og litt mindre innadvendt
  • dager og netter ute i det blå
  • finne noke som skriker 'RUNA'

  • kanskje vere litt mindre dum en gang i blandt
  • gjøre meg klar for London
  • reise til Berlin

  • reise på eventyr og utforske
  • løse alle kranglene eg kommer meg inn i



juleveka

Så sida første juledag er the big day her nede, og dagene etterpå har vert fulle av fjas og stas har eg naturlig nok latt bloggen ligge og rotne ei stund. For meg virker det som evigheter sida eg sist var innpå og la igjen noke hjereavfall, noke som er et tegn på at eg burde gjøre det igjen en gang snart. Særlig ettersom eg ikkje faktisk har fortalt om kordan jul i New Zealand går fore seg. *kremt* Det gikk nogenlunde som det her:

Eg prøvde å vekke Chris om morningen (TIDLIG), men forsøket feila totalt og eg sovna sjøl. Vi blei seinere vekkt av at Ma stod nede i første og ropte HO HO HO i stedet. Fem minutter seinere var eg nede med ho og prøvde å stirre i senk gavene som pent og pyntelig var satt i hauger på bordet etter kem som skulle få dei. Man sparer så masse tid på å ikkje rote rundt under treet for å finne dei sjøl skjønner du. Så farta Ma avgårde og henta opp Zena, husets utflyttede datter og min vertssøster, fra flyplassen rett etter at ho var komt av flyet fra Wellington. Voksne som vi er her, venta vi til alle satt rundt bordet som en god familie før vi begynte å opne pakkene våre. Jokes, verken eg eller Zena har tolmodighet til sånt. Eg skal ikkje ramse opp alt eg fikk, men eg kan seie at det var blandt anna Nemi og Pondus og solhatt og headset der. En god miks. Og så var klokka rundt halv elleve. Det var en lang dag.

Ei lita stund etterpå reiste vi avgårde til Wendy, søstera til Paul, der heile familien samla seg for jula. Det var så varmt at eg trudde eg kom til å få hetesjokk fleire ganger. Vi komt til dekka bord med  tapas og drinks all around for dei voksne. Noke som kanskje har blitt litt lite nevnt er drikkekulturen her down under, særlig den på juledagen. The more [drinks], the merrier! Så når klokka var rundt to var dei fleste ganske brisne, barna løp rundt og var hypre, og alle midt i mellom var så mette på mat at vi prøvde å ikkje bevege oss. Og så fikk vi opne meir gaver. Ma hadde lurt unna en gave til alle i familien, så vi ikkje skulle føle oss så uttafor når barna opna sine, smarte damen. Eg fikk et muffinsbakesett og Chris fikk en fotball. Så tok vi bilder i en fei, før vi kom oss vekk derfra. 

Når vi kom tilbake igjen var det utpå ettermiddagen og vi kom oss i svømmebassenget før vi forsvant heilt av dehydrasjon. Tru det eller ei: eg var fremdeles litt keen på mat så eg lagde meg en wrap før eg satt meg ned og såg julefilmer med brodern. Utpå kvelden begynte han å føle seg ganske dårlig, så eg gav han vann og passa på til han til slutt sovna. Sånt skjer når man er ute i varmen heile dagen uten å vere forsiktig.

Og så var det boxing day, da alle butikkene i byen har salg til tusen. Eg fikk en bikini eg har sikla etter ei stund til ti daler og en penpen skjorte til fem, pluss at eg stakk innom tattoveringssjappa og fikk meg en



Himmel og haaaaaaaav ♥♦∞¦±♥≤¤

Dagen derpå sov eg hos Rebel, og som vanlig når det skjer spiste vi for masse og sov for lite. Og søskenbarnet hennas Geneva bur hos dei no også, så når vi fant ut at vi ville stæsje oss opp og ta bilder som dei femteklassingene vi er, joina ho oss.

Når vi våkna opp og eg fulgte Rebelicious til jobb fant vi ut at vi hadde omtrent tjue minutter til overs når vi var framme, så vi brukte det like godt på ice skating. Det var sannsynligvis noken fra den nordlige halvkule som har komt ned hit som fant ut at det Tahuna beach trenger om sommeren er en plattform med ekte is så folk kan gå på skøyter. Ho her har aldri prøvd det før, så ho var fra seg av lykke.



Så stakk eg heimom ei stund og slækka, før eg var trengt igjen. Opptatt frøken jaja. Eg overnatta hos Rebel igjen, men denna gangen det nye stedet ho flytta til. Ho har ikkje fått alle tinga sine, men når ho har det og når det er fullpakka av bilder på veggene blir det et nydelig sted å vere. Vi såg filmer til utpå ettermiddagen i dag og spiste sjokolade og chips. Og eg lurer på korfor eg legger på meg vekt her, lol Runa. 

Les mer i arkivet » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013