å overleve en drittdag











Kanskje du hadde en veldig lang dag på jobben. Kanskje du bare fikk spist halve lunsjen din. Kanskje du i tillegg møtte en litt kjerrete kunde heilt på slutten da du var aleine og ingen andre kunne ta over. Kanskje du hadde den eine sangen du er mest flau over at menneskeheten har skapt på hjernen fordi den blei spilt av en gang på en gammel radio som hvisler i hjørnet på butikken. Kanskje du etter det måtte sykle ute i regnet og rett på trening som også var ute i regnet. Kanskje du merka nøyaktig kor irriterende dei andre på treninga er. Kanskje du spurte om å få bli henta sida himmelen falt ned, og mora di var ei mil unna og faren din drakk et glas rødvin. Kanskje du hadde lagt den knuste ipoden din i regnjakka og lomma var full av vann når du tok den ut. Kanskje du måtte tørke av alt treningsutstyret når du kom heim før du fikk spise middag. Kanskje middagen smakte tørt. Kanskje til og med fantasisamtalene du hadde med dei du ikkje har sett på ett par måneder endte i krangling.

Kanskje du bare hadde en dårlig dag.

Om det er sånn så skal du ta deg i nakken og slappe hardt av. Du skal sjå på noke du er mildt interessert i på internett og du skal sitte ned og spise vafler. For dei har du fortjent etter å ha kjempa deg gjennom enda en drittdag.

time is one sneaky motherfucker


Det er endelig gått en måned, og sjøl om det går bedre går det ikkje bra. Eg har innsett at eg ikkje kommer til å våkne opp, og eg har laga rutiner for omtrent kver dag. Eg merker at eg ikkje gjør det eg ville ha gjort om eg hadde hatt så masse fritid før eg dro, men eg antar sånt skjer når man drar på utveksling. Meir og meir merker eg også at eg ser på New Zealand som et minne. Ikkje som et gammelt sepia postkort-minne enda, men på en måte som om eg ser tilbake på det i stedet for å stå midt oppe i det. Den tanken gjør ikkje så eg føler meg noke bedre heller. På en måte er det som om noken har dratt ut en vital del av kroppen min.

Men. Eg må slutte. Man kan ikkje vere trist heile tida, og sjøl om eg kanskje høres litt ut som det er eg ikkje ukontrollert depressiv heller. Så her er noken ting på en utveksling:

  • Viss du tenker på å dra så må du nesten regne med å legge på deg. Det er naturens første lov, og bare noken få utvalgte unngår det. På tross av det, dra.
  • I begynnelsen er det et veldig hektisk "spill" om å bli med på mest events og få flest venner på kortest tid, og sjøl om det roer seg forstetter spillet egentlig heilt til man drar. Å komme tilbake er veldig merkelig.
  • Å snakke et anna språk som om det var morsmålet er i begynnelsen veldig annerledes rart, men det går over så fort at man ikkje merker det en gang.
  • Vertsfamilier er vanligvis det herligste, men man blir litt sprø viss man av en eller anna grunn blir nødt til å bli mint på at man har to familier.
  • Om man ikkje har så masse å gjøre på går det fint å ta en rolig dag en gang i blandt, for uansett ka man gjør opplever man ting. Ikkja ta for mange rolige dager likevel, for man står midt i et eventyr og tida renner ut. 
  • Tidsforskjeller og mat er dine verste fiender.
  • Man blir alltid sett på som utvekslingsstudenten av dei fleste man møter på, på godt og vondt.
  • Enten man vil det eller ikkje vokser man på opplevelsen, på en måte går tankehjulene rundt i hodet på en anna måte.
  • Å dra på utveksling vil ikkje slukke tørsten for å dra rundt i verden.
  • Det går opp og det går også ned, og alt er del av samme pakka. Det blir herligt å sjå tilbake på uansett.
  • Å dra fra eventyrland tilbake til virkeligheten er kanskje den verste følelsen eg noken gang har kjent på i alle fall.
  • Det som gjør det enda verre er at følelsen ikkje går vekk. Og så leser man andre sine blogger og snakker med folk som elsker livet sitt like masse her som der, og man blir enda meir nedtrykt.
  • Dei seier det tar omtrent seks måneder å komme seg over en utveksling og eg forstår korfor.

MEN sjøl om eg ikkje har det så bra no, så ville eg ikkje bytta bort dei ti månedene down under under mot noke. Eg er sikker på at det å dra på utveksling var den dummeste tingen eg har valgt å gjøre i livet mitt, for det lille hjertet mitt har blitt knust meir enn tusen ganger av å ha sagt ha det til folk eg sannsynligvis aldri kommer til å møte igjen. På tross av alt det var det nok likevel dei ti beste månedene i mitt liv.

å sjå tilbake på det

No er det ei veke og noken timer sida eg drog fra Nelson og New Zealand for siste gang. Forhåpentligvis blir det mange fleire besøk i framtida, men akkuat no er framtida noke rart og tåkete som er langt der framme og som eg ikkje ser så masse på. Ti måneder var alt vi hadde, vi brukte dei som best vi kunne og no er dei forbi.

Å komme tilbake var heilt ærlig talt grusomt. Ett par tårer blei felt på flyplassen i Nelson og på flyet til Auckland, og ett par tårer blei felt på kvert av flya videre opp nord. Heldigvis satt eg ved sida av Nora mesteparten av veien, og vi var omtrent like triste av tanken på å dra heim. Det føltes i grunn meir ut som om eg reiste vekk fra heime og ut på en permanent utveksling til så langt vekk som mulig der eg kjente noken folk og hadde bra brød. Hovedforskjellen på å dra til New Zealand og å dra fra New Zealand var at når vi drog til visste vi at vi kom til å komme tilbake til landet vi var i og at vi kom til å bu der igjen og mesteparten kom til å vere det samme, men når vi drog fra var det den endelige slutten på å bu der vi budde, og sjøl om vi kommer tilbake en gang er det ikkje det samme for folk flytter og tida er såpass grusom at den drukner dei fleste andre tinga som liksom skal vere "permanent". Eg trur ikkje eg noken sinne kommer til å vere i det samme huset for eksempel. Eller kjenne den velkjente stanken av Checkers. 

Eg blei overraska over kor grå og uinnbydende Norge såg ut når vi kunne sjå det gjennom skyene. Da vi landa blei dei som skulle av der overmanna av en skokk norske folk, og eg trur vi alle følte den samme rare språkbarrieren når vi plutselig blei snakka til på norsk på alle kanter. Eg og Thea var dei einaste som skulle videre, så vi venta på flyplassen i noken timer etter at dei andre hadde dratt, før Thea måtte gå og eg måtte gå en halv time seinere (Gjett kem som var i en datasjappe og snakka med New Zealand og Norge når Thea måtte gå så dei ikkje fikk sagt ordentlig ha det? Jo det var Runa det). I dei tretti minuttene eg måtte sitte i gaten og vente på at vi kunne ta over flyet kjente kroppen plutselig kor trøtt og trist og sliten den egentlig var og bestemte seg for å ta en lur. Eg tok faktisk en så god lur at eg sov gjennom alle høytalerene som sa at vi kunne begynne å boarde, og at alle rundt meg gikk og sjekka seg inn og så forlatte rommet. Når eg endelig våkna var det av ei flyplassdame som spurte meg om eg faktisk var Runa Gjerland som skulle til Førde. Eg sa fortumla ja, og ho sa videre at eg allerede var sjekka inn så eg kunne bare løpe til flyet, og ett eller anna om at eg burde vere glad for at guttene ved sida av meg hadde vert hyggelige nok til å nevne at eg låg bak sofaryggen og sov. Eg kom meg på flyet og sov allerede når det tok av. 

Eg var trist og trøtt og forvirra på samme tid, og det er ingen bra kombinasjon. Eg våkna bare for å stirre ut på den store grå skymassen som vi bevegde oss gjennom, snufse litt og så sovne igjen, og eg hørte brudd av det kapteinen sa over radioen. No som eg ser tilbake på det kan eg pusle det sammen til å bety at på grunn av tåka kunne vi ikkje lande i Førde så vi måtte snurre rundt noken ganger før vi fikk det til. Eg forstod det ikkje heilt da. Eg merka at vi landa og letta en gang før eg sovna igjen. Da tenkte eg at drømmene mine blei for realistiske, men kanskje eg våkna opp snart og våkna i senga i Tahunanui Drive 149 igjen. Så blei det meir snurring og tåke og eg merka at det regna før eg våkna igjen og bestemte meg for å holde meg våken, for no sa kapteinen at vi skulle lande på ordentlig. Ikkje i Førde, men i Florø. På dette stadiet hadde eg bare lyst til å komme meg til Førde og få det overstått, men nei da, reisegudene ville at det plasteret skulle bli tatt av sakte sakte så eg kunne kjenne på kver einaste følelse eg kunne ha rundt det å komme tilbake. 

Eg fikk vite seinere at på grunna av en tåke som hadde komme omtrent ti minutter før flyet kom til Førde kunne vi ikkje lande der, og vi hadde snurra rundt flyplassen tusen ganger og prøvd å lande, ikkje bare en men to ganger uten at vi kunne. Vi hadde flydd over Dale litt, og Florø, og tilbake igjen, og dei trudde at dei måtte reise tilbake og lande i Oslo ei lita stund, før dei fikk landa i Florø til slutt. Alt dramaet.

Eg fant bagasjen min og plasserte den i bussen som skulle vere flyet vårt videre. Så satt eg meg inn og prøvde å sjå så sur og trist ut eg kunne så ingen ville sette seg ved sida av meg. Det var ikkje så vanskelig. Eg sovna etter at vi kjørte forbi velkjente steder igjen, og våkna når vi kjørte gjennom the city centre of Førdetown. Det var mørkt og vått og trea såg døde ut og lysa i vinduene var stjerner som hadde festa seg på bakken. Bussen svinga inn på den samme gamle rutebilstasjonen som den alltid har gjort, og eg såg den samme bilen vår og den samme mammaen og pappaen som stod og vinka i halvmørket. Eg tassa ut og gav dei kver en klem, og så spurte pappa om eg var sjuk sida eg snufa så masse (Den pappaen som også lurte på om tattoveringa mi var av en blomkål når han først såg den. Han har sine gullkorn). 

Dei to første dagene var grusomme, eg har aldri vert så trist som eg var da. Det var som noken av mareritta eg hadde i New Zealand, der eg drømte at eg reiste tilbake til Norge og gjorde heilt vanlige ting heilt til plutselig en dag at eg kom på at eg ikkje skulle tilbake noken gang og at eg ikkje fikk laga fleire minner derifra. Eg venta på å opne augene når som helst og sjå at det bare var en ny dag i Nelson. Heldigvis hadde eg vennene mine og en tett timeplan som hjalp ganske supermasse, og norske frokoster og middager som hjalp på humøret. Men når eg ikkje hadde noke å gjøre på, og til og med når eg var med andre, kunne en eller anna tanke om New Zealand snike seg inn og trykke meg flat. Dagene etterpå har gått i en slak oppoverbakke mot det bedre, og sjøl om tanken på at utvekslingsåret til Runa er over fremdeles drar meg ned i en lang mørk tunnel, har eg på følelsen at eg klarer å kontrollere det bedre. Men bare for å lage et metaforisk bilde her: det føles som om eg har komme meg en meter opp en bakke som er tre hundre meter høg, en bakke som eg egentlig ikkje vil opp i det heile tatt.

Eg er ganske sikker på at reglene eg fikk vite om før eg  reiste på utvekslinga fremdeles gjelder, og at eg ikkje må skype (verts)familien min viss eg føler hjemlengsel for det gjør det ikkje bedre, men eg kan ikkje noke for det og eg har ikkje lyst til å ikkje skype dei. Eller snakke med dei. Eller noken av dei andre heldige fisene der nede. Så akkurat no gir eg en god fanden i ka eg burde og ikkje burde gjøre, og eg kjenner godt på kroppen og den mentale helsa at det er feil. Yolo eller carpe diem eller ka mottoet til alle utvekslingsstudentene er i grunn. Eg fikk til og med en iPod av min vakre værstevenn så ikkje søren om eg skal slutte å skype. Det var Runa for denne gang, følg med for fleire ujevnlige oppdateringer om det  triste liv.

alt for masse på en gang















































































































Og det er historien om en Runa i New Zealand.

pakkepanikk

Dersom det er en enkel måte å få omtrent kem som helst til å frike ut på, så er det ved å fortelle dei at dei skal flytte langt langt bort om ett par dager. Det virker i alle fall på meg. Sjøl om eg har visst heile tida at på ett eller anna tidspunkt blir eg nødt til å pakke alt eg eiger og pelle meg vekk, så kom det likevel som et sjokk da tanken først slo meg for noken veker sida. Eg husker fremdeles når eg blei fortalt at vi hadde tolv veker igjen. For alle som ikkje veit det så er tolv veker det samme som tre måneder, men det var likevel forferdelig. Det var langt inne i framtida, men på samme tid alt for nærme. Og så var det elleve veker igjen, og så åtte, eg husker ikkje når vi kom oss forbi to måneders merket men plutselig var det en måned igjen, og like etterpå tre veker, så to, så en. Fram til i dag da eg våkna av tanken om at eg bare har to heile dager igjen. Eg veit ikkje heilt kordan tid fungerer, men på en eller anna måte greier den å gå sakte og alt for fort samtidig. Som eg sa til min dialektforredende venn Stine: Time is one sneaky motherfucker.

Greia er jo at eg bur her. Eg har mitt eget liv her nede. Og vanligvis flytter man ikkje fra et sted man liker så godt som det her før man blir lei av det. På en måte misunner eg Chris, som har klart å bli ganske så lei av heile New Zealand-landet og dei fleste folka i det. Han gleder seg til å komme tilbake. Men så trur eg at han er pittelitt forelska i Berlin, og viss han kunne gifta seg med byen så ville han gjort det pittelitt. Ta det med ro Førde, eg er veldig glad i deg og alle som bur der selvfølgelig, og eg gleder meg faktisk veldig til å sjå folket igjen, og fjord og fjell og drittver og kalde sommere. Men eg trur ikkje eg er på Chris-nivå heilt enda. Og dersom eg ikkje har sagt det nok ganger allerede, så bur eg her nede. Eg veit at eg skal reise tilbake på ett eller anna tidspunkt, men det trenger ikkje vere så forferdelig kort tid til.

Så eg begynte å pakke kofferten min i går, og synes eg har gjort en ganske bra jobb i grunn. Pakking har aldri vert et særlig stort problem or meg. Det er bare at denna gangen må eg legge igjen det eg ikkje har plass til. Eg har faktisk dobbla antal klesplagg, og på en eller anna måte klart å kjøpe gudene-veit-kor-masse skrot som eg er blitt glad i. Det er sånn Runa ruller. Det som for meg er værst med å pakke er at det får avreisa til å komme så masse masse nærmere enn den behøver å vere. Men det må søren meg til, for høyere makter elsker å torturere stakarslige utvekslingsstudenter. 

Og så må eg tilbake til pakkinga, som eg fremdeles ikkje har gjort ferdig en heil dag etter at eg begynte på denna bloggposten. Eg har det værre enn værst. Snakkes folkens!

bye bye lauro



Kordan er det meininga at man skal takle det her? Tyskern Laura har dratt i dag, og bare det i seg sjøl er galt til tusen. Så blei eg mint på at det er tretten dager igjen til eg reiser av min ekstra beste venn, som var skikkelig fint å vite(♥). Eg hører på nz-shitmusic playlista mi og ser på bildene eg har tatt her, så det føles litt som om eg ruller meg sjøl over glødende kull. Men eg kan jo ikkje hjelpe det og eg har ingen her til å rive meg ut av elendigheten min. CHRIS KOR ER DU???

siste dag på skulen

Eg våkna opp klokka sju som vanlig. Vekte Chris, lagde frokost og sa ha det til han for så skulle han reise av gårde til Sydney i Australien. Og så begynte det å bli trist.

Eller ikkje med en gang. Begynnelsen av skuledagen gikk greit, vi hadde en siste house meeting i begynnelsen av dagen, eg fikk jobba litt meir med maleriet mitt, hilste på kattene til Laura i fritimen og friminuttet, og hadde en siste, veldig uproduktiv time med engelsk. Så kom Graphics, i en klasse med elever som eg egentlig ikkje liker så godt men med en lærer som er sjempekul. Han fikk lov til å skrive i boka mi, og så sa han "It's been a pleasure meeting you, Runa," og sånt liker man ikkje å høre i grunn. Det var siste gang eg såg han.

Etter lunsj med hektisk bokskriving kom siste time med en gjeng eg liker veldig veldig godt faktisk. I Fashion and Design syr eg en hettegenser, og (heldigvis) ligger eg såpass langt bak at læreren sa eg kunne komme inn på skulen på søndag for å jobbe med den da og, så det var ikkje enda et endelig farvel med enda en lærer eg liker.



Etter skulen sølte vi en liten skvett tårer sammen og tok en drøss hoppebilder framfor NayCol's estetisk tiltalende front. Vi klarte å komme oss til Stoke før eg og Laura vandra tilbake til skulen igjen, mest av alt for å fortsette samtalen, men også fordi ho måtte få tak i skuleraporten sin. Det er så fint å ha noken personer som du kan snakke om omtrent alt til, som ikkje har et sånt "judging u"-blikk og som veit ka du går gjennom. 

Creds til deg, Loro.

Eg og tyskeren sa ha det så lenge og så kom eg meg him att, akkurat tidsnok til å lage meg sjøl litt mat. Resten av dagen har blitt brukt på Star Wars og eg skulle ønske brodern var her. Og når eg tenker på det så veit eg ikkje heilt, har det vert en god dag eller en trist dag i grunn?

cactus ist vorbei

Grunnen til at brodern har våkna klokka fem annakver kverdag og sovna på skulen dei siste ni vekene, er fordi han har vert på et militær treningsprogram som dei fleste sikkert har fått med seg no. Eg må minne dokke på at det er frivillig og at han virkelig har likt opplegget. Dei første gangene våkna eg av at lyset blei slått på i gangen uttafor rommet mitt, og eg lurt på korfor han (og Rebel som også er med) har hatt så store vansker med å stå opp. Så eg blei med en gang, bare for å sjå på, og etter det har eg sovd gjennom klokka fem om morgenen som om eg blei betalt for det.

Eg satt trygt inne i politibilen som fulgte dei rundt omkring i byen.

På lørdag var den siste dagen, og den lengste dagen. Dei våkna og var klare på Nelson College for Girls halv sju om morningen, og trente intensivt i fem timer der den lengste pausen varte i tjue minutter. Der gjorde dei ting som å bære trestammer rundt i byen, dra en brannbil opp hovedgata og å løpe opp og ned katedraltrappene med en 20kg tung vest på seg. Så fikk dei et diplom der set stod gratulerer du gadd å gjøre alt sammen og så var det mattid. Så gikk ikkje Chris på trenigsstudio på to dager, som er det lengste han har gått uten å vere der etter at han blei medlem.

Viss du vil sjå en kort snutt av når dei trakk brannbilen, kan du finne det her (Chris er heilt fremst til høgre men man kan basically ikkje sjå han). Go Chris!

stuff to finish in general

  • my memory book
  • my flag
  • a photo album for my host parents
  • a ton of drawings
  • two+ videos for vimeo
  • letters
  • gifts for norwegian buddies
  • packing
  • crying

stuff to finish before school ends

  • math test
  • hoodie
  • graphics assignment
  • painting
  • reading log
  • advertisement report
  • yearbook article
Les mer i arkivet » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013
hits